Lørdag
Hilde skriver

Etter en god frokost på Finse (sammen med veldig mange andre mennesker), gikk vi i gang med dagen. Vi visste vi skulle gå langt, så vi måtte disponere dagslyset best mulig.

Vel halvveis synes vi at vi lå godt an, så vi hadde en lang middagspause og hoppet like så greit uti et grønt isbre-vann like ved. Iskaldt, men moro, på 1355 meter over havet! Nådde derfor dagens mål akkurat før mørkets frembrudd.

Fremme ved dagens mål, slo vi av en prat med en dame over kveldsmaten. Det viste seg at vi nesten har møtt henne en gang tidligere på Norgesferden, oppi Nordland. Vi hadde kommet sent til hytten Røysvatn og la oss i sikringsbua, hun og en venninne lå i hovedhytten. De gikk før vi sto opp morgenen etter. Veldig koselig å treffe henne på ordentlig denne gangen.

Km: 27 på sti
Camp: Kjeldebu

Torsdag
Hilde skriver

Vi sneik oss ut hytten i morges, forbi de sovende jegerne. For å slippe å gå i mørket i kveld, måtte vi begynne tidlig. Jeg hadde en ikke fullt så god start på dagen, vondt i begge knær og hofter etter gårdsdagens pangstart av nytt delmål. Det gikk heldigvis litt bedre utover dagen, med smertestillende, rolig tempo og gode pauser. Andrea er god som holder ut!

Til tross hadde vi en veldig flott dag, nydelig vær og flott terreng. Litt mye stein på disse høydene, men det gikk greit. Vi kom fram til en betjent koselig hytte kl 20, fikk en herlig middag og et eget rom for alle 4!

I resepsjonen ventet det en hyggelig overtakelse til oss! Sigurd Jonas, kompisen til Andrea og vår følgesvenn fra tidligere på turen, hadde levert en pakke til oss her. Den var fylt med vin, chips og masse smågodt! Den gjorde godt for ømme ledd og såre muskler, tusen takk! 🙂

Km: 30 på sti?
Camp: Geiteryggshytta

Mandag

Hilde skriver:

Tuvas bursdag! Hipp hipp hurra for skjønnasen som blir 8 år i dag. Vi feirte med sang, oppblåsbar plastikk-kake (som tilfeldigvis lå her på hytten), flagg og leverpostei!

Etter en hyggelig bursdagsfeiring måtte vi igang med dagens etappe. Vi visste det skulle komme drittvær, og pappa Tor Øyvinn hadde funnet en mer passende rute ned fjellet langs en anleggsvei. Dette viste seg å være svært avgjørende, da det på det verste blåste så mye at vi nesten måtte ned på alle fire og krype for å komme oss fremover. Og om ikke vinden var nok, så pisket det en blanding av regn og hagl rett i fjeset, vanskelig å se opp for å holde følge med stien.

Etter 10 værkrevende kilometer på stien kom endelig anlegsveien til syne. Vi var rimelig nedkjølt og slitne etter 3,5 time uten stopp. Men det var «enten gå eller dø-tilstander», som Andrea påpekte. Så vi måtte jo bare gå da. Andrea gikk å hyperventilerte så kald hun var, vi gikk med neglebett i over en time og jeg kjente ikke hvor vonde knærne mine var så mye jeg frøs. Noen kilometer senere dukker det opp en privat hytte med noen biler utenfor. Vi banket på og spørte om å få skifte litt klær og få Andrea til  å puste normalt igjen. De var så snille å si ja. Vi konkluderte med at så kalde har vi ikke vært på turen før.

Redningen var ikke langt unna. Pappa Tor Øyvinn var på vei med bil for å redde oss ned fra fjellet. Han fant 4 gjennomvåte sjeler langs Hemsedalsveien og tok oss med til hytten sin i Myrkdalen. Her sto Therese og lille Thea og tok i mot oss. Varm dusj, nye bomullsklær, mat, vin og familietid gjorde godt.

Km: 10 på sti og 8 på vei (totalt 18)

Camp: Hytta i Myrkdalen, Voss

Søndag

Andrea skriver:

Det hadde regnet i natt, men vi stod opp til solgløtt mellom skylaget. Etter frokost og bildetaking pakket vi telt og trasket videre langs Tyin på grusvei. En snill mann som kjører buss i området tok med sekkene våre noen kilometer 🙂

Tungt å gå med sekk langs vei. Attpåtil var vår planlagte middagspause et nedlagt hotell…kalde og litt triste spiste vi kald havregrøt.

5 km videre på sti til Sulebu i fint terreng. Her var det allerede en kar i hytten som ønsket oss velkommen inn. Like etter kom det enda en kar som var rask med å påpeke at han endelig tok oss igjen. Han hadde lest om oss i hyttebøkene og pratet med folk vi har møtt langs veien. Han går også Norge på langs, men i et helt annet tempo enn oss. Pål kan gå 5-6 mil til dagen han! Vi delte erfaringer og historier utover kvelden.

Km: 23 på vei og 5 på sti (totalt 28)

Camp: Sulebu turistforeningshytte

Torsdag

Leif og Kenneth skriver:

Endelig vår tur til å være turfølge med Andrea og Hilde!

Det var mange spørsmål og forventningar som blei med i håndbagasjen da me satt oss på flyet nordover til Sandnessjøen for å starte vår reise saman med Andrea og Hilde. Me kjente litt på presset då me traff jentene i nærheten av Grannes Camping, i Hattfjelldal. Tanken på at me skulle bli loddet som skulle få skipet til å synke var nok tanken som streifa oftast, då me var veldig spente på om vår form kunne gå saman med deira, når dei allerede hadde 2 måneder i føtene..
Gjensynsgleden var stor og me fekk nok et par glansbilder i bøkene når me hadde vin og sjokolade i sekken til rast før kl 1200 ?
Jentene hadde et par timar i føtene frå før av denne dagen,så skulle det ikkje meir til før dei blei «litt» susne? Konkluderte med at det nok var litt for lite vin i den eine foten…

Det blei ingen mjuk start, me tok fatt på de første 5-600 høydemetrane allerede dei første timane våre, så me fekk for alvor kjenne kva kroppen skulle gjennom. Kunne nærmest sjå ledelsen i Norsk Sportstape AS gni seg i hendene idet kilometrane passerte bak oss med halvblaute fjellsko og såre tær. Men med gode pause-rutiner som dei har og motivasjon i bunn der det alltid er noko positivt i noko negativt kom me oss til topps!

Me har hatt nokon fantastiske dagar over Børgefjell nasjonalpark samt Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark og opplevd solskinnsdager med fantastisk utsikt der du ser bortimot 2 mil, til dagar der me har vært gjennomblaute på alt av plagg på kroppen. Kontrastene er verkeleg store! Den eine timen kan regnet bøtta ned, mens neste time kan sola skinne. Motlausheit og glede går om kvarandre, mest av alt gleden av å være fri, sleppe alt av maset i den siviliserte verden og kun måtte tenke på 3 ting: Gå, Eta og sova.

Me sitter igjen med ein god følelse på å kunne vere med på ein fantastisk drøm som det begynte som, som nå er i ferd med å ble ein fantastisk realitet gjennom Norgesferden. Jentene har vilje av stål, stå på vilje og utfyller kvarandre på ein god måte. Terskelen for å krysse elver er iallfall ikkje stor, når dei tar det som ein «pause» å vade til knes over ei brei elv. Fantastisk!!

Nå sitter me på siste kviledag og mimrer samt jentene planlegger neste etappe utan oss. Litt vemodig men allikevel takknemlig for dei nesten 3 vekene som det blei.
Når me nå snakker med dei på telefon framover kan me iallfall kjenne oss igjen i situasjonane som dei opplever, med å treffe kjekke folk som hjelper til, fantastisk natur, forskjellen på å gå i solskinn og styrtregn og at det faktisk er sant at myggen biter hardere enn ei bikkje her i nord!!

Takk for ein kjempe tur, me er jysla glad i dokke ??

Lørdag

Hilde skriver:

Etter en god natt søvn i hangaren var vi klare for ny etappe. Utrolig nok startet vi ut i oppholdsvær, vi hadde psyket oss opp på noe annet. «Bonus»-oppholdet varte til kl 15, da var middag og en god del av kilometerne unnagjort. Men så var det ikke så det datt ned fra himmelen, og utrykket «gjennomvåt» nådde en ny skala etter bare få minutt. Vi gikk på det vi greide, stoppe var ikke mulig. Da vi ikke hadde mer å gå på fant vi en rimelig fast og tørr haug i myren og fikk teltene opp i rekordfart. Det var herlig med et klesskifte og noe mat.

Hvordan plukke bær i fart:

Det er en kunst å få med seg bær i fart! Vi har noen gode teknikker, det kommer litt an på typen bær.  Blåbær må ikke forveksles med krekling. Du må se deg ut en høytliggende tue du slipper å bøye deg så mye for å plukke. Eller du kan plukke i oppoverbakke for å slippe det i det hele tatt. Og i det du passerer drar du med deg noen blåbær i neven (lurt å bremse ned litt i øyeblikket). Multer er litt mer krevende da de ligger lavere på bakken. Her må man helst stoppe opp, for ikke å mose de saftige og myke bærene. Men er man heldig her oppe i Trøndelag, kommer multene også i oppoverbakker!

Km: ca. 20 i terreng

Camp: nordlige enden av Nordre seterfjellet

Fredag

Andrea skriver:

Vi fulgte sti under telefonlinjen som går fra Gjevsjø til Gaundalen. Det ble en god lunsj halvveis på Holden gård, koselig DNT hytte med proviant. Vi ble sittende der i nesten to timer (!) før vi kom oss videre over siste høyden. Nydelig natur med ok vær og mye flotte reinsdyrflokker.

Det ble flere bråstopp på stien når moltetuene dukket opp titt og ofte. Endelig er de modne og smaker fantastisk godt! Det sier litt om terrenget her i Trøndelag, myr myr og atter myr. Bakkemyr er blitt et nytt ord, som er veldig facinerende for oss vestlendinger.

Vi var litt seine å spør om overnatting på Gaundal fjellgård, så de var fullbooket. Men løsningsorienterte og gjestfrie lot de oss overnatte i flyhangaren på gården!

Km: 29 på sti
Camp: Gaundalen

Torsdag

Hilde skriver:

Det var godt å se solen titte frem bak tåken da vi sto opp i dag. Den varmte godt etter gårsdagens plasking.

Vi kom oss fort over myrene og nærmest fløy over landskapet på lyng og berg oppi høyden.

Men ned igjen måtte vi en gang, og myr, kratt, skog og mer myr (uten sti) måtte forseres på leting etter en bro vi var blitt fortalt om, før dagens overnatting var nådd. Skulle tro denne broen hadde evnen til å kunne gjemme seg, vi lette et godt stykke langs elven uten hell, og til slutt var vi så slitne og trette at vi bare vadet over elven (til knes). Og gården vi skulle sove på lå rett på andre siden!

Her ble vi innlosjert på en liten hytte, og fikk en god middag med enda bedre tilbehør i glasset.

Km: 25 uten sti

Camp: Gjevsjø fjellgård

Søndag

Andrea skriver:

Vi startet ut kl 08.30 etter en natt med mye regn. Vi trasket videre veldig klare for en hviledag i morgen, men det gikk litt trått. En lang lunsj/middag ved Soriushytta med solings i hytteveggen måtte til.

Vi våknet brått av at det kom en kar traskende mot oss. Og det var et virkelig kjent fjes, det var jo Gaute! Gaute er en god venn av oss begge som vi studerte friluftsliv med i Elverum. Han skal bli med oss på neste delmål fra Sulitjelma til Umbukta. Han klarte jaggu meg å overraske oss en dag tidligere oppe i fjellheimen, morsomt! Det var god trekkhjelp og motivasjon for å komme oss ned til Sulitjelma.

Her blir det etterlengtet hviledag på Sulitjelma Turistsenter, med henting av depot, spising av mat og soving i seng.

km: 23

camp: Sulitjelma turistsenter