Torsdag

Leif og Kenneth skriver:

Endelig vår tur til å være turfølge med Andrea og Hilde!

Det var mange spørsmål og forventningar som blei med i håndbagasjen da me satt oss på flyet nordover til Sandnessjøen for å starte vår reise saman med Andrea og Hilde. Me kjente litt på presset då me traff jentene i nærheten av Grannes Camping, i Hattfjelldal. Tanken på at me skulle bli loddet som skulle få skipet til å synke var nok tanken som streifa oftast, då me var veldig spente på om vår form kunne gå saman med deira, når dei allerede hadde 2 måneder i føtene..
Gjensynsgleden var stor og me fekk nok et par glansbilder i bøkene når me hadde vin og sjokolade i sekken til rast før kl 1200 ?
Jentene hadde et par timar i føtene frå før av denne dagen,så skulle det ikkje meir til før dei blei «litt» susne? Konkluderte med at det nok var litt for lite vin i den eine foten…

Det blei ingen mjuk start, me tok fatt på de første 5-600 høydemetrane allerede dei første timane våre, så me fekk for alvor kjenne kva kroppen skulle gjennom. Kunne nærmest sjå ledelsen i Norsk Sportstape AS gni seg i hendene idet kilometrane passerte bak oss med halvblaute fjellsko og såre tær. Men med gode pause-rutiner som dei har og motivasjon i bunn der det alltid er noko positivt i noko negativt kom me oss til topps!

Me har hatt nokon fantastiske dagar over Børgefjell nasjonalpark samt Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark og opplevd solskinnsdager med fantastisk utsikt der du ser bortimot 2 mil, til dagar der me har vært gjennomblaute på alt av plagg på kroppen. Kontrastene er verkeleg store! Den eine timen kan regnet bøtta ned, mens neste time kan sola skinne. Motlausheit og glede går om kvarandre, mest av alt gleden av å være fri, sleppe alt av maset i den siviliserte verden og kun måtte tenke på 3 ting: Gå, Eta og sova.

Me sitter igjen med ein god følelse på å kunne vere med på ein fantastisk drøm som det begynte som, som nå er i ferd med å ble ein fantastisk realitet gjennom Norgesferden. Jentene har vilje av stål, stå på vilje og utfyller kvarandre på ein god måte. Terskelen for å krysse elver er iallfall ikkje stor, når dei tar det som ein «pause» å vade til knes over ei brei elv. Fantastisk!!

Nå sitter me på siste kviledag og mimrer samt jentene planlegger neste etappe utan oss. Litt vemodig men allikevel takknemlig for dei nesten 3 vekene som det blei.
Når me nå snakker med dei på telefon framover kan me iallfall kjenne oss igjen i situasjonane som dei opplever, med å treffe kjekke folk som hjelper til, fantastisk natur, forskjellen på å gå i solskinn og styrtregn og at det faktisk er sant at myggen biter hardere enn ei bikkje her i nord!!

Takk for ein kjempe tur, me er jysla glad i dokke ??